Miranda

Joakiin speider mot sør. Blikket glir fra Aberwass' vestre banke, over Baronessens vei og inn mot skogbrynet i Skulskak. Vakten hans har vart i over en time, og han hadde fått beskjed om at hun skulle komme når solen står høyest på himmelen.

Blikket vandrer et par ganger frem og tilbake mens en svettedråpe finner sin vei gjennom furene i det barske ansiktet. Oppdraget hans plager ham. Joakiin ruller lett på høyre skulder og strekker den brede nakken, så skimter han et følge som nærmer seg langs med elveleiet. Først kan han ikke riktig se hvem det er. Han forbanner seg selv for at han må myse, men jo det kan ikke være andre enn henne, det må være Miranda. Han er rank, han er stolt, han griper hellebarden og han er klar. Klar og en smule nervøs.

- Vær hilset Tiefling, hvilket ærend bringer dere til Trigard? - Jeg er Miranda, og dette er mine brave helter fra Kastellets Gyldne Orden, sier Tieflingen mens hun neier galant. - Jeg har vært på streif sammen med mine seks krigere og nedkjempet to monstre etter ordre fra kvartermesteren, nå vil vi avhente vår belønning.

Joakiin tar en kunstpause mens han grunner over sitt oppdrag og måler situasjonen, så kremter han og sier - Vel, det er en god historie, men jeg lar meg ikke bløffe så lett… jeg kan ikke slippe dere inn inn uten invitasjon.

- Det er helt sant!, roper en tynn stemme blant heltene. Miranda avbryter - Så, så. Jeg foreslår at vakten kan prøve å stoppe oss hvis han absolutt vil. Eller hva sier du kjekken? - Greit, velg én person til å kjempe for dere. Miranda ler hånlig og sier - Nei for oss gjelder én for alle, alle for én. På ham mine brave helter!

De er mindre enn ham, men mange. Joakiin feier bort den første som kommer frem, blokkerer slaget fra den andre, men så regner sverdslagene mot ham, og til slutt synker han sammen i latter mens han roper - jeg gir opp, jeg gir meg! Han bruker litt tid på å hente seg inn, og når han først løfter hodet stirrer han rett inn i dødsgrimasene til et par grevlinger.

- Jeg sa det var sant, jeg sa det var sant! Kommer det fra gutten som stolt viser frem troféene mens tyngden holder på å tippe ham over ende. Joakiin lar øynene gli igjen, og lover seg selv at han ikke skal la seg lure av Miranda igjen.

- Bra oppterden Joakiin, jeg skylder deg en tjeneste! roper Miranda. Heltene slirer tresverdene sine, faller inn på to pene rekker bak henne og forsvinner inn i byen i munter allsang. Joakiin kommer seg på bena og tenker at det er synd Miranda skal slutte på Kastellets skole for vordne riddere og helter, hun er en furie med virkelig teft for faget.

Han plukker opp hellebarden, setter et olmt blikk i avløsningsvakten, og strener mot brakka uten å avgi korrekt hilsen.

kallmark/pcer/miranda.txt · Last modified: 2018/12/17 13:19 (external edit)
CC Attribution-Share Alike 4.0 International
Driven by DokuWiki Recent changes RSS feed Valid CSS Valid XHTML 1.0