En mördares erkjennelser

Rafn kunne ikke tro sin egen lykke og smilte med sine skjeve tenner, han sto foran Opus Brimmelmann og ventet på sin velfortjente belønning. For det måtte jo komme en slags enorm penge premie etter å ha klippet den enorme kjempen på egenhånd måtte det ikke.

Opus' kjølige øyne så ikke engang på Rafn, og hans myndige stemme runget ut: “Som belønning for din innsats i å verne land å rike passer intet bedre enn å fortsette din heltmodige innsast ikke bare her, men ……”. Rafn hørte ikke alt som ble sagt. Han hadde aldri vært en smart ung mann men han skjønte at han skulle avgårde på eventyr, og ett eller annet om å ikke gå for egen vinning… det måtte være en feil måtte det ikke?

Rafn og den unge men svært sjarmerende Roland Garros padlet nedover elven. Roland som satt og knuget på et svært fint skjold, viste seg og være godt reisefølge. Der Rafn rodde i bar overkropp kom han til å tenke på hva hans prostituerte mor engang sa: “Vi kan aldri bli bedre enn de som er født til velstand vi, vet du, de vet mer og kan mer når de er 10 år gamle enn du og jeg kan lære i løpet av et helt liv.”

Etter å ha sett sorte dverger brenne noen hobitter på bål, som et tegn på de mørke tidene som ulmer i det fjerne kom de til slutt frem til Garros, hvor Rolands familie tok de to imot med lett prat før de ble sendt avgårde for å hjelpe sine heltmodige kolleger og kanskje etterhvert gode venner i å rense et koboldreir som hadde fått slått rot ikke langt fra byen. Rafn var glad for at ingen bermeket at han så en smule brydd og nervøs ut før de dro. Men siden han reiste med Roland som hadde selveste Maraton i ryggen kunne jo ikke det gå andre veier enn oppover.

Det tok ikke lange turen før de møtte de andre utsendte. Roland løp og kysset sin kusine Adela Bouchard ubeskjedent på hånden. En gledelig gjenforening etter altfor lang tid fra hverandre. De andre smilte lett høflig til hverandre. Man måtte være alt annet enn blind for å se at det jo måtte være noe mer mellom de to enn vanlige famlijære høflighetsfraser.

Rafn kikket nærmere på de andre, han skvatt når han så hva Dåit hadde hengende i beltet. En snor full av ører!!! Han tok seg forsiktig til eget øre mens Dåit kikket nærmere på nykommerens sko. 32571 gjenkjente han lett. Den hardtarbeidende robusten så ut som han alltid har gjort, selv om han denne gangen var dekt i blod. Blodet kunne ikke ha vært hans, noe som betydde at det hadde vært kamper nylig. Vixef så ikke godt ut. Det så ut til at han hadde gått på den ikke så ukjente sykdomen pcikkemedus. Byller vokste opp i hans ansikt og Adela tok med ham med tilbake til Garros. Det er sjelden dødelig men hvis man ikke kommer tilbake på beina raskest mulig kan man jo få tilstanden npcus noe ingen vil ha.

Etter rask briefing valgte de gjenværende å fortsette presset mot koboldene, det var ører å få kuttet og gull og ære å få hentet bak trærne. En gammel arkaisk steinsirkel full av døde kobolder og stanken av kobold lik var det første de møtte. Etter litt stilte de seg opp klare til å knuse den ene kobolden som hele tiden kikket etter om de var gått. Hodet ut av fossen, og kobold rett ned med pil i tunga og en stein der øyet en gang var.

Taktikk til side løp de tapre helter inn i fossen for å drepe den siste kobolden…. for de var vel bare to? Et spydregn senere var ingen mann nede, men man kunne se at det kom til å bli et langt slag. 71 viste at han kunne gjøre annet enn å samle spiker, og klippet kobolder som den drapsmaskinen han er. Dåit ble provinsens reneste alv da han smilte mens han smatt inn og ut av syne i fossen, og senket kobolder i et aldri stoppende pilregn. Mens Roland skinte som et hellig symbol der han gikk rundt og motok slag og skade som om det var på tilbud.

Det var ikke mange av Koboldene som la merke til den skittne dårlig kledde, og ekstremt dårlige utstyrte unge mannen som gikk rundt med noe som lignet en ødelagt fiskekniv, og punkterte de små koboldene som om de var små balonger. Aldri før hadde han følt seg så levende!!! Aldri før hadde han følt at han gjorde noe nytte, men nå følte han en inderlig glede over å gjøre noe han virkelig kunne. Han kunne drepe. Så skrek han i smerte, et spyd i ryggen, og de så alle at det var en ny bølge med kobolder, denne gangen større og sterkere. Rafn følte livet ebbe ut og kun viljestyrke holdt ham oppe. Rolands gudommelige glød var det eneste som holdt de mange slagene fra å tilintetgjøre ham, mens 71 måtte tilslutt bukke under etter stormen av slag, spesielt fra den enorme langtannede sjefen til de små ulumskhetene. Alt virket tapt, da 71 i form av overmenneskelig og heltmodig viljestyrke reiste seg fra sitt dødsleie, sa til seg selv. ”Ikke idag!!” og gikk bort og moste en svært overasket kobold i bakhodet.

Slaget var vunnet, skattene samlet og ørene kappet da de kom tilbake til Garros for å fortelle Rolands far om de farlige nyhetene. For ja, ikke bare hadde de vunnet men de hadde og møtt en Orcus prest som hjalp de små krypa. Samtidig var de sikre på at det var en spion i Garros noe som Baron Garamond Garros måtte få vite med en gang.

De ble feiret som helter og Roland fikk særdeles god oppfølging av lokalbefolkningen. Etter å ha informert Baronen om hendelsene bestemte de seg for å få mer informasjon og dro til Valturon i Den Smartes Tårn. Ikke bare hadde tårnet utsikt over hele Garros, men han kunne etter litt også fortelle om riften til Skuggfall, et annet plan hvor Orcus er sterk, og en mulig plan for å åpne denne riften igjen. Den ble en gang lukket av noen store helter. Er det lille følget av koboldklippere mulignes heltene denne tiden trenger? Uansett er det penger å hente, og folk å klippe.

De handlet proviant og utstyr og bestemte seg for a dra videre neste morgen. Men syke var to av de blitt og måtte helbredes av en mystisk alvekvinne ved navn Njema. Hun ga dem urtete, men som Roland sa da de gikk derfra, det skulle vanskelig gjøres å ikke bli mistenksom på den underlige alvekvinnen.

Flere tanker sto de med da de gikk ut av byen. Hva er planen?

  • Hvordan kan vi få stoppet riften?
  • Hva ville hun alvedama egentlig?
  • Hvem er spionen i Garros?
  • Hvorfor smiler Rafn hver gang han tar på de nye knivene sine?
  • Kan de mørke skyene i det fjerne være et forvarsel på tidene som kommer?
  • Rekker vi å dra innom dragehula? Det er jo sagt at drager har sinnsykt med skatter, og kanskje det er noen svar der?
  • Og hva er de byllene i ansiktet til Rafn? Han får vel ikke pcikkemedus nå av alle ganger?
kallmark/sesjoner/003.txt · Last modified: 2018/12/17 13:19 (external edit)
CC Attribution-Share Alike 4.0 International
Driven by DokuWiki Recent changes RSS feed Valid CSS Valid XHTML 1.0