Farvel Garros

Baron Garamond Garros' skuldre lutet under den tunge avgjørelse han nå sto overfor: Evakuere Garros, med en brukbar sjanse til å redde befolkningen. Eller barrikadere seg bak murene og håpe på forsterkninger, men dermed risikere en massakere dersom Shezmu og hans horde skulle slippe ut av barrieren som holdt dem fangt i Skuggfallborgen.

Han visste vel hele tiden innerst inne at det måtte bli evakuering, men det var så vanskelig å svelge at alle andre muligheter måtte vurderes fra alle sysnvinkler. Men dette enkle faktum var umulig å tilbakevise: De hadde holdt Garros murer mot hobgoblins, men sjansen for å holde murene mot en horde av demoner og vandøde var for liten. Når infernalske fiender angriper, er moralen det første som forlater slaget. Han hadde sett det før, dessverre. Uten moral kan bare beinhard disiplin redde dagen. Men med bønder, gjetere og handelsmenn på muren er displin utelukkende et godværsfenomen. Dermed, med kun en håndfull erfarne menn på murene og intet definitivt ord fra hverken Fallby eller Trigard om støtte, innså Garamond motvillig at han skulle bli den første Garros som måtte oppgi baroniet til en fiende.

Garamond mumlet nok en gang en forbannelse over sitt eget hode, fordi han for en drøy måned siden hadde sendt sine Beste for å assistere Fallby. Deretter ga han River, Roland, Olmert og de andre som var til stede ordre om å starte evakueringen av alle Garros undersåtter:

Evakuering til Fallby, pakk bare det nødvendigste. Areise om to dager. Den som ikke er klar da, er på egenhånd.

Dåit begynte å bli rastløs. Riktignok var de fine å se på men de snakket om så mye uintresant og i tillegg på tiefling som er noe søl av et språk. Det virket som om Ibramina og Miranda kom godt over ens, og Roland stod med en halvkram i buksa og skjøt inn komentarer. En må jo være døv og halvblind for å ikke legge merke til Rolands fasinasjon av Ibramina. Tror ikke far garros er like glad hvis han skjønner tegninga.

“Fraz, skal vi ikke besøke broren din?”. Fraz nikket seg enig.

Hanz, er en stor kraftkar av en plugg. Han hadde nettopp blit frisk etter en gobbo bolt i låret. Side om side virket brødrene som to duglige krigere av den Trustworthy Fellow typen. De tre dro tilbake til Roland for å høre den vidre planen.

Byen skulle evakueres og gjengen skulle passe baktroppene. Etter mye om og men blandt beboerne var den siste vognen klar til avreise. Det knirket høylytt i vognhjulene overlasset som de var. “Dette holder ikke!”, skrek Roland, “Miranda, hiv alt bortsett fra det mest nødvendige!”. Mens vognene beveget seg sakte avgårde og Miranda kastet skrot ut i veikanten, var det en som snek seg vekk stille som en katt. Dåit løp opp til toppen av tårnet i Garros og speidet utover mot skyggefallborgen. Det lå et teppe av mørke i nord. Et mørke som ikke stod stille. Sakte vokste det. Nærmere og nærmer kom det. Så kom det første angrepet. En flokk ravner svermet Garros. Hver ravn slap en kropsdel ned i byen.

Dåit holdt seg til skyggene og ilte ut av byen. Ved porten tok han med seg en finger som hadde blitt sluppet ned fra himmelen. Mens han løp etter karavanen merket han bevegelse fra fingeren, den regenererte. Hva pokker er dette.

Roland hadde heller ikke sett noe lignende. Det virket som om fingeren var på vei til å bli en hel zombie. Etter at noen bønder fikk panikk ble fingeren som nå hadde blitt til en arm kastet på bålet. Gemyttene roet seg ned, men en nervøs stemning lå over leieren. Det var ennå 2 uker til Fallby og natten virket mørk, mye mørkere enn den pleide å være.

“Ahh! Nei, nei kom deg vekk!” Midt på natten kom det første angrepet. Zombies, av den raske sorten. Dåit reagerte lynraskt. Som en panter spratt han opp, scannet campen. Brødrene sov, de andre hadde akkurat våknet av skrikingen. Han løp over Hanz og Franz så de bråvoknet, og skjøt et par piler i en zombie. Rett bak kom Roland flagrende i nattskjortelen med sverdet hevet. Så fulgte Miranda og de to brødrene etter. Zombiene ble slaktet en etter en , men ikke uten tap. Flere av flyktningene hadde mistet livet og noen hadde pådratt seg en nasty zombiesykdom. Da solen stod opp var det flere som pustet lettet ut. Helt til de kom på at dette var natt nummer 1 av 13 netter.

kallmark/sesjoner/012.txt · Last modified: 2018/12/17 13:19 (external edit)
CC Attribution-Share Alike 4.0 International
Driven by DokuWiki Recent changes RSS feed Valid CSS Valid XHTML 1.0