Heksa, Labyrinten og Lima

Med Roland Garros, Dåit, Fraz
Tidsrom 1 dag hos Bukanora, 3 dager i den gamle mino-hula, 1 dag i den Syvsøylete hallen, 10 dagers reise tilbake til Fallby. I alt 15 dager.

Våre helter med Roland i spissen bestemte seg for å entre Tordenspiret. Det første de så var en avsats med en kikkert, som Dåit demonterte og Roland kjekt la i sin bag of holding. Deretter møtte de på en diger ogre med navn Lurg, og det viste seg at de var ventet. Det var vel litt pussig, men intelligensiaen var blitt igjen i Fallby, så ingen reagerte noe videre på det.

Det viste seg imidlertid etter en stund at det var en av sønnene til Gabriel Glocker, baronen i Fallby, som var ventet. Ikke desto mindre ble potetsekken i gave tatt vel i mot, og det ble budt på festmiddag med sopp fra Skuggfall. Det viste seg at heksa med døtre var av en rase midt mellom menneske og skyggemenneske. Roland prøvde å balansere mellom å kurtiserte gifteklare Vigilla og pumpe heksa for informasjon. Fraz viste under hele måltidet en nesten påtagelig stor interesse for den prepubertale datteren Ysina. Dåit kjedet seg som vanlig.

Det viste seg at heksa Bukanora var overinteressert i å gifte bort dattera si til en adelsmann, og knapt ville si nei takk til Roland dersom han var villig. Avkommet ville bli meget mektig dersom en adelsmann var brudgom. Dette vekket Dåit, som tilbød sin gunst, men heksa ville ikke ta til takke med annet enn adelig blod. Roland så ikke helt bort fra muligheten, gitt at heksa kunne garantere å bli kvitt demonpakket som okkuperte Garros. Det viste seg imidlertid at Bukanora langtfra kunne garantere noe slikt, og giftemålet falt bort, til Rolands lettelse. Imidlertid fikk de fri passasje videre ned i minotaurdelen av hula, og Roland overlot lett skamfull kikkerten og geita til vertene.

De firte seg ned i en hall der en mannevond vandød med en animert minotaurtjener av bronse ventet på dem. Det ble et heftig slag, nesten en partykiller, vanvittig for en tramplemaskin en slik minotaur kan være. Men til sist døde den vandøde av et velplassert rapp med Hagl, og minotauren ble til en statue igjen. Gutta måtte ta pause, og stakk like gjerne oppom heksa og tilbød henne statuen, men hun ville ikke ha noe med minotaurmagi å gjøre sa hun.

Videre inne i hula trasket de gjennom århundregammelt støv, og kikket på restene av en glemt minotaurdel av hula. Etter hvert fant de fram til et avtrede, og en sjakt med en veldig lang brannmannstang. Dåit, som klatrer som en guddom, testet den, fant at den var infisert av en syreaktig sopp, så de to paladinene slet seg ned for tau med knuter. Det var noen svære rotter der nede, men etter å ha most et par av dem ga våre helter blaffen. Ved siden av dassen var nemlig kontrollrommet for labyrinten!

Her var en miniatyr av labyrinten med en glasskuppel over. Alle som var i labyrinten kunne sees, både Garros beste, Fallbys beste og Trigards beste kunne identifiseres. Der var også en gjeng hobgoblins og en duergargjeng; og midt i satt en skikkelig olm og fæl minotaur, diger som et fjell. Etter litt konsing viste det seg at labyrintens ganger og åpninger kunne justeres med viljen. Dette var ikke lett, og det tok en stund før man fikk teken. Fallbys beste ble sluppet ut, dette var nok en liten blemme, før Fraz fikk den gnistrende ideen at heltene kunne føres sammen. Dette ble gjort smått om senn, og imens ble hobgobs sendt inn som forsøkskaniner: Slakt. Deretter en gjeng duergars, ikke direkte slakt, men allikevel gikk de ned etter hvert. Det ble avgjort at Trigards og Garros’ beste ville kunne takle utfordringen, og de ble geleidet ridende inn.

Det ble et voldsomt slag, der folk og fe gikk ned og spratt opp igjen, ild sprutet og folk flakset veggimellom. Da røyken la seg var omtrent halvparten av de beste døde, men det var til gjengjeld også minotaurguden. Labyrinten åpnet seg, og motorveien inn var atter på plass. De beste slepte det digre kadaveret inn i hula, mens våre små trådtrekkere feiret sin glimrende innsats.

Vel, hula hadde flere uoppdagede rom, og våre helter gikk på en lei smell allerede ved nabodøra til kontrollrommet. Tonnevis med gjødsel oversvømte dem, og i dette havet av stinkende bæsj og søppel bodde en gjødseleter (Otyugh) og en hel haug flere av de ikke lenger så ufarlige rottene. Det ble var en veldig baksing bare å komme seg såpass fri av gørra at man kunne slå på dem, og atter var Roland og Fraz nær ved å stryke med. Men til sist fikk de, som vanlig med den beste hjelp fra Dåit, tatt livet av fiendene sine.

I resten av minotaurdelen av hula fantes ingenting av interesse, bortsett fra baksiden av en hemmelig dør inn til duergardelen av hula. Denne døra var styrt av en spak, og endte i en peis. Rundt peisen satt det en del hobgoblins og en mennekseprest av mindgobler-sorten og varmet seg. Presten flerret av seg ansiktet da han ble blodig og skreik helt forferdelig. Selv Roland kjente det isne til i ryggraden. Alt i alt ble kampen intens, men relativt kort. Antakelig falt presten for Dåits skudd, slik som de fleste andre stygge fiender. En av hobgobsa ble tatt til fange for å vise veien til den syvsøylede hallen, og gjorde det plettfritt. Han ble byttet inn i en dårlig handel med smeden Spendrup ved siden av hallen.

Den sagnomsuste hallen viste seg å være en diger basar der kjøpmenn solgte alle slags varer. Våre venner fikk møte et par av dem som styrer duergar-riket og handelen i hallen, viste dem kontrollrommet og bronseminotauren og ble lovet audiens der en klekkelig belønning ville gis.

Mens man satt og tok seg en dram og ventet på belønningens time, fikk man fatt på de gode duergarene som hadde vært deres følgesvenner noen uker. Det viste seg at da labyrinten åpnet seg igjen hadde de ventet en dag, hvorpå de trasket gjennom, og solgte Lima, som hadde i oppdrag å passe på potetene, til et horehus. Det var den gjensidige tilliten. Dåit fikk pengene tilbake fra dem, og stakk bort og kjøpte ut Lima for pengene. Hun gikk helt i oppløsning, stakkar, og ble geleidet opp på rommet deres på vertshuset. Her prøvde først Dåit å lokke og Fraz å småprate uten heldig effekt. Roland gikk inn og prøvde å være faderlig, og det fungerte heller ikke, hun ba ham bare gå. Det var nesten så en skulle tro hun hadde hatt det bedre om hun ikke hadde blitt reddet ut av bordellet. Roland gikk ut igjen, og bestemte at hun burde få være alene med tankene. Av en eller annen grunn var Fraz helt uenig i dette. Roland mente på sin side å ha retten på sin side og gå ordre om å la henne i fred en halvtime. Historien om Fraz sin bestefar Heinz vellet opp i Fraz. Han sto på sitt, brukte makt mot Roland, og stormet inn i rommet. Der inne fikk han brakt på det rene at jenta ville hjem, og insisterte ridderlig på å dra av gårde med henne umiddelbart. De trasket mot utgangen, en liten hånd i en stor… Roland så ingen annen utvei enn å la dem gå, han hadde et lite rike å redde og så muligheten i denne belønningen.

Med Dåit som gjenværende venn, kom Roland med følge igjen i kontakt med noen av duergarmagusene (Grusmann, Barabas og Pulma). Belønningen sto til forventningen, tatt i betraktning at det nå nærmest var brakt på det rede at duergars er uredelige råttistokker. Roland forhandlet til seg en platerustning av annen grad på Fraz sine vegne. Dåit fikk et kogger som aldri går tomt. Da turen kom og Roland selv ble spurt, svarte han en rusten spiker. Navnet på en demonjeger ved navn Leopold Aftenbønn ble også nevnt av magusene.

Roland red løven Leo og Dåit en hest på hjemvei. På veien møtte de Lima og Fraz. Flere uvennligheter ble spredd mellom ham og Roland, og de ridende red videre. Men ved kveldsbålet roet hanene seg litt. Dåit satt oppe i et tre og observerte at det ble drukket en skål for fornyet tillit: ”Skal aldri bryte ordre mer!” ”Skal aldri gi så dumme ordre igjen!”

Vel tilbake i Fallby tilbød Fraz familien til Lima en masse penger slik at hans sorte samvittighet kunne renses, og Roland tilbød at alle skulle dele på summen for å dekke sin dårlige samvittighet. Vel så 100 gull skiftet hender. De dro deretter oppom baronen.

Hele historien ble brakt på det rene for baronen, hvis informanter nok allerede hadde sladret. Historien ble nedskrevet, og det ble bestemt at alle tre skulle slås til riddere av Fallby som belønning for innsatsen. En tveegget belønning, iflg. Rolands far Garamond Garros. Dåit bestemte seg for å avslå, og i stedet be om noe saklig, noe Garamond fikk for seg at kunne være en god idé også politisk.

Men da dagen kom var over 1000 gjester til stede. Roland fikk først riddersverdet på skulderen, flørtet litt med publikum, og satte seg igjen. Fraz fulgte deretter og jublet i Maratons navn. Da turen kom til Dåit maktet han ikke presset og lot seg slå han også. Etterpå ble det fest og mye ære i de nye riddernes navn.

kallmark/sesjoner/016.txt · Last modified: 2018/12/17 13:19 (external edit)
CC Attribution-Share Alike 4.0 International
Driven by DokuWiki Recent changes RSS feed Valid CSS Valid XHTML 1.0